RAN Seilforening Kjølbåt Jolle Tur- og havseiling

 • Lyst å seile?     • Jolle     • Entype     • Tur&hav/Regatta     • Anlegg     • Selskapslokaler     • Arkiv     • Om RAN     • Børsen     • Hjem  




Snarveier:
 Bli medlem



Geir Dahl Andersen og Pål Mc Carthy i Hjeltefjorden

Gratulerer med 115-årsdagen!

Svein Holmefjord til rors på sin egen Regina II.
 

Svein Holmefjord til rors på sin egen Regina II.

 
 

 
Full fart i 470!
 

Full fart i 470!

 

Av Svein Holmefjord, leder i Ran Seilforening 2009



13. mars 1894 er vår stiftelsesdag, det er blitt 115 år siden!

Frem til slutten av 1950 årene var Ran en ren oselver forening. Oselveren som Ran seilerne seilte var så populær at den ble kalt Ran båt. Først på 60 tallet, da vi var ungdommer, ble seiljoller introdusert i laget. Først kom A-jollen, deretter OK jollen, Gasellen, Finnjolle, Trapez, 470. A jollen ble etter hvert skiftet ut med Optimist jollen.

Ran har fostret mange gode seilere opp gjennom årene. Noen har hevdet seg helt i verdenseliten. Mange gjeve medaljer er vunnet på 60 -70 og 80 tallet og hele seiler-Norge hadde respekt for Ran-seilerne.

De gamle avisutklippene til høyre forteller sitt!

Jeg har mange ganger fundert på hvorfor Ran seilerne ble så gode. En av hovedgrunnene tror jeg var at mange seilte mye, hver dag, hele sommeren igjennom, i alt slags vær og vind.

Privilegert

Vi som var ungdommer i slutten av 50 tallet og begynnelsen av 60 tallet er en privilegert gjeng som har opplevd utrolig mye, også av Rans historie. Dette er en utrolig spennende periode, ikke minst har samfunnet endret seg enormt. Vi fikk gå på skole, fikk utdannelse, noen begynte på universitetet og fikk mer boklig lærdom enn våre foreldre.

Om vi ble klokere er en annen sak.

På 50 og 60 tallet, når arbeid eller skolen var ferdig lørdag ettermiddag, hele våren og sommeren igjennom, tok de fleste av oss rutebåten (Blomvåg, Telavåg, Øygard eller Hernar) fra Torgutstikkeren til Angleviken.

Avgangstid var 14.30 for de fleste, både feriegjester og Ran seilere, og en time senere steg vi i land. Rutebåten var et viktig møtested, vi hadde full oversikt over hvem som var i bygda, avtaler ble gjort om kveldens aktiviteter som i hovedsak bestod i å samles i Ranhytten eller nøstet. Men før fest var det rigging av båt og seiling. Min søster hadde platespiller med batteri og en av de siste melodier før vi ble kalt hjem til hyttene var Elvis: ”Love me tender” .

Sommer-regatta

De store helger i Angleviken om sommeren var når det ble arrangert seilregatta. Det var både lørdags- og søndagsseilas.

Søndagsregattaen startet aldri før etter kirketidens slutt, dvs. kl. 13:00. For noen passet det fint etter en litt tøff fest om kvelden. Husker at det var mange tilreisende. Og noen ganger var det langt mer enn 100 startende båter, både oselvere, joller og kjølbåter med dekk..

Lørdagskvelden var det dans i nøstet. Mange ungdommer i distriktet, fra Askøy, Sotra og Bergen måtte til Ran nøstet, fordi det var der det skjedde. Nøstet ble fullt og gulvet måtte stemples opp slik at ikke alle havnet i underetasjen. Litt bråk ble det jo også, de eldre ungdommene og noen av våre foreldre var dansevakter.

Og inntekter ble det i Ran kassen.

En gang husker jeg at en kar falt ned trappen, fikk hull i hode og det så dramatisk ut, burde bringes til legevakten så raskt så mulig. Raske motorbåter var ikke tilgjengelig i Angleviken, langt var det også til telefon. Men ungdom på fest var ikke opprådd for råd, noen roere fra Roklubben ”Njørd” hadde også tatt turen til Angleviken. De hev seg i en kapproingsoselver og rodde fyren til byen. Og etter en time landet de fyren i Sandviken og fikk han på legevakten.

Alt gikk bra. Kan ikke huske om roerne kom tilbake den kvelden, men for meg var de kveldens helter.

Slutt på ferge og rutebåt

Alt er blitt så mye bedre senere? Sotrabroen kom i 1972. Veg til Angleviken ble også et faktum. Nå husker vi snart ikke hvorledes det så ut tidligere.

Fjell Kommune var tidligere en liten, beskjeden kommune lokalisert på noen øyer vest for Laksevåg. Det bodde noen få tusen mennesker her. Hovednæringsvirksomhet var fiske og litt landbruk. Viktigste transport middel var båten. men det gikk også en liten ferge, med plass til 20 -30 biler fra Alvøen og over til Brattholmen. Søndag kveld kunne det ta både to og tre timer for å komme hjem til byen.

Brattholmen var handelssentrum i kommunen. Det ble etter hvert anlagt veg til Foldnes og Våge, den kom på midten av 60 tallet. Litt senere trodde vi handelsmannen på Brattholmen var galen som satte opp et supermarked der hvor Sartor senter nå ligger. Noen har vært fremtidsorientert.

Etter 1972 har mye forandret seg. Rutebåten sluttet å gå, de fleste kom med egne biler, ingen hadde oversikt over hvem som var på hyttene lengre. Dessuten var det begynt å gå charterfly til Mallorca, og det var mye mer populært sted å reise til enn Angleviken. Og så begynte utflyttingen av Bergensere.

Sartor senter ble etter hvert et av landets største handlesentrum. Fjell var vekstkommune nr. 1. Olje var funnet i vest i havet. Statfjordfeltet skulle bygges ut. En forretningsmann fra Bergen, som hadde bygget ferdighusfabrikk på Ågotnes av DU midler, så at her burde det anlegges forsyningsbase. Han klarte å overbevise Mobil. Det gikk ikke mange år før det på CCB var mer enn 500 arbeidsplasser. Oljeindustrien vokste opp også utenfor basen. På Straume er det nå et helt lite industrisamfunn.

Noen av disse bedrifter har bidratt med penger også i Ran kassen.

Selv ikke Angleviken har unngått denne utvikling. Store eneboliger er bygget og nå, pga. plassproblemer, er det blitt populært å bygge rekkehus og firemannsboliger. Vi har fått veibelysning, snuplass for bussen, og det ryktes at BOB har kjøp et stort område på flere hunder mål med tanke på videre utbygging.

Fra båtlag til seilforening

Ran Seilforening i Anglviken har alltid vært et samlingspunkt. Og i dag er det stedet alle seilinteresserte på Sotra treffes, faktisk hele året gjennom. Seilsesongen er utvidet til å bli helårs aktivitet.

For noen år siden skiftet vi navn i foreningen, fra Båtlag til Seilforening, for å få klarere frem hvilke sport vi driver med. Navneskiftet ble oppfattet som et brudd med fortiden av noen. Flertallet i laget mente at endringen var i tråd med ånden i laget, og et tiltak for å ta vare på de grunnleggende verdier laget bygger på.

Seilsporten konkurrer med mange andre aktiviteter, som fotball, håndball, orientering, PC spill, face book, bowling, golf og TV titting. Da vi vokste opp på 50 og 60 tallet var det de færreste som hadde TV hjemme, og i hvert fall ingen på hyttene i Angleviken. De fleste fritidsaktiviteter som vi kjenner i dag var den gang ukjent.

Ran var vår fritid, på dagtid og kveldstid, hele sommeren igjennom. I en periode var Ran på mange måter blitt en lokal forening med tilhørighet primært i Angleviken, for lokale sommergjester fra Bergen og deres vennekrets og noen få andre. Kun disse og spesielt seilinteresserte visste hva Båtlaget stod for. Rekrutteringen hadde i noen grad stoppet opp.

Ambisjoner

Etter hvert kom nye krefter i styret og har siste periode bidratt til at foreningen blitt et moderne idrettslag med store sportslige ambisjoner. Ran rekrutterer i dag de fleste nye medlemmer fra fastboende i Fjell Kommune.

Vi har et anlegg som ligger ved en av de flotteste regattabaner i Norge. Vi er del av et lokalsamfunn og en kommune som er omgitt av sjø på alle kanter. Kommunen har en relativt ung befolkning på mer enn 20.000 innbyggere. Jobb og utdanning er viktig, men positive fritidsaktiviteter og sosial opplevelse er viktig for trivsel og velferd.

Mitt håp er at langt flere i kommunen finner ut at seilsport er tingen å satse på. Vi i RAN kan tilby ungdommen opplæring, trening og konkurranser. Vi må erkjenne at i dette konkurransesamfunn må vi bli flinkere til å markedsføre våre fortreffeligheter. Min drøm er at de dominerende politiske partier i Fjell har seilsport på sine handlingsprogram. Tenk om Fjell kommune hadde som målsetning at Fjell er seilernes kommune. Og Ran har noe å gi tilbake.

Hvorfor seiling?

Hva var det med seilsporten som vi fant så fascinerende at vi har fortsatt med dette i mer enn 50 år?

Jeg må svare mest for meg selv. Naturopplevelsen på sjøen er kanskje det største. Det å få en båt til å seile fort mot vinden er særdeles tilfredsstillende. Det er selvfølgelig et mysterium når du ikke har lest aerodynamikk, men det gjør ikke noe.

Og når du får en jolle til å seile like fort som en hurtiggående motorbåt, balansere i trapes, og fare over bølgetoppene er bare gøy.

Konkurrere med andre er noe som er iboende hos oss mennesker. Og belønningen, synlig i form av å komme først over mållinjen, hederlig omtale, medaljer, pokaler og kanskje en dans med den søteste jenta og misunnelige, blikk gir stor tilfredsstillelse.

Konkurransen har hele tiden bidratt til utvikling. I Rans historie kan vi bl.a. Lese om seilføring og rigging. Tidlig på nittenhundretallet hadde noen av oselverne seilføring på 30-35 m2, like mye som en middels stor tur & havseiler i dag. Når vi tillegg vet at disse seil var laget i bomull som trakk mye vann i regnvær og ble blytunge er det forunderlig at de mestret disse båtene. Det må ha vært en god del tøffinger. Noen ganger gikk det galt og etter hvert ble seilføringen redusert. Utviklingen ble rettet mer mot form av seil og rigging. Ranseilerne var på den tid utviklingsorientert. På 20 tallet ble Bermudariggen innført, og båtene kunne seile bedre høyde. Kjølene ble det også eksperimentert med.

Nytt utstyr

I moderne tid ble nye materialer introdusert, vi fikk etter hvert dacronseil. Disse var mer formstabile enn bomull og så trakk de ikke vann av betydning. Og skrog ble etter hvert bygget i plastmateriale.

Jeg har vært heldig. I mange år fikk jeg seile oselver, både 15m2 og 20 m2, fantastisk morsomme, raske og krevende båter å seile. Men lett å kullseile. Og håpløs å rette opp igjen uten mye hjelp. Og da var regattaen over. Derfor kullseilte vi aldri, med unntak av en gang. Andre var mer uheldig.

Klesdrakten den gang var ikke av samme type som i dag, og noen kom særdeles frostig i land. Dessverre ble det færre av denne typen etter hvert og få å konkurrere med. Og mange av de gode seilerne kjøpte andre båttyper, noe jeg godt forstår. Det tok mye tid og det var tungt å rigge en oselver. Normalt måtte båten på land for å være tørr og lett til neste regatta. Mange ganger var jeg misunnelig på de som hadde joller, som gjorde riggingen på et blunk, og som seilte på fjorden mens vi fortsatt holdt på med rigging. Oselverne ble etter hvert også relativt kostbare.

Til Frankrike etter 470

På 70 tallet var det full satsing på 470 jollen i Ran og i Bergens Seilforening. Jon Kjøde og undertegnede ble trukket ut av 5 båtkjøpere til å hente 5 stk 470 joller i Sør-Frankrike. Vi reiste med Seatrans båt til Holland, hadde 2 biler med samt tilhengere, jeg kjørte en eldre, lånt Folkevogn, jeg tror med 42 HK.

Turen over Nordsjøen var guffen, jeg ble alvorlig sjøsyk rett etter Karmøy og lagt i sykelugar. Siden har jeg hatt stor respekt for Nordsjøen.

Etter noen timer i land i Holland kunne turen gå videre, først til Paris hvor vi hentet alle pengene til betaling av båtene. Dette hadde Jon ordnet gjennom et rederi. Den gang hadde vi ikke kreditt eller betalingskort, kun pengesedler var gyldig. Utførsel av kontanter over kr. 2000 fra Norge var ikke uten videre enkelt.

Pengene ble gjemt i passende bunker under mattene i våre to biler, trygt og godt gjemmested. Vi kjørte så videre til fabrikken nær den Spanske grensen og betalte kontant for 5 nye 470 joller. Vi var innom la Rochelle på tilbake turen og hentet seil. Frankrike, Belgia og Holland er relativt flatt land, heldigvis, når du kjører folkevogn med 42 hk og med tilhenger og to 470 joller pluss masse utstyr.

Vi kom oss tilslutt tilbake til Holland hvor vi mønstret Seatrans båten igjen, og ferden gikk via Kieler-kanalen, Danmark, Sverige, Norskekysten rundt til Bergen. Alt gikk bra og båteierne hentet sine nye anskaffelser. Dette var tidlig på våren og treningen begynte umiddelbart.

Omkom

Den triste del av denne historien var at Jon og hans kamerat druknet og frøs i hel i den kalde sjøen i begynnelsen av april under en slik treningsøkt i Raunefjorden. Da synes jeg ikke seiling var særlig morsomt lengre.

Det vi lærte av denne tragiske hendelse var at sikkerhet må gå foran alt. Det gjelder å ha utstyret og båten i orden. Vi skal være skikkelig kledd for forholdene og tåle å måtte ligge i vannet en stund. Vi må alltid gi beskjed hvor vi seiler og be noen holde oppsyn. I mange tilfeller er følgebåt påkrevd eller at en seiler sammen med flere andre båter. Vi må seile i dagslys og holde oss unna leden. Lytt til værmeldingen. Og det er lov å snu hvis værforholdene blir for tøffe.

NM i Angleviken

Samme år arrangerte Ran Norgesmesterskap i 470 og Gaselle. Regattakontoret var i det gamle skolehuset i Våge. Parkeringsplass på skoleplassen i Våge. Utskipning av jollene via en provisorisk rampe i Våge. Mange klager fra foreldre fra Østlandet som hadde kjørt sine håpefulle til Sotra. Hadde de visst at veiene var så dårlig ville de aldri ha kommet. Men mesterskapet ble et flott arrangement, både sportslig og sosialt. Alle ble tatt godt vare på. Ingen i landet har bedre regattabaner enn Ran. Og vi fikk Sportsrevyen og NRK til å sende daglige reportasjer fra seilasene. Og den beste vant.

Også for gamlinger

Seilsport er noe vi driver med også når vi blir eldre. Snittalderen om bord hos meg er ofte noen og seksti år og øker med ett år for hvert år. Plasseringene blir ikke dårligere av den grunn. For noen år siden leste jeg om en Bergenser som deltok på Knarr VM i en alder av 82 år. Har noen sett en fotballspiller på den alder?

Og i seilsport kan du hele tiden lære noe nytt, det være seg om trimming av seil og båt, strategiske valg på regattabanen, taktikk, forståelse av meteorologiske forhold. Navigasjon og sikkerhet er viktig del av kunnskapen. Moderne båter har også hjelpemotor ombord og hvis lommeboken ikke er for feit kan det være lurt å ha kunnskap om instrumenter og mekanikk. Godt samarbeid om bord er fundamentalt og det å bli bedre å kommunisere med mannskapet er bidrar både til bedre resultater og trivsel. Den som mener han er ferdig utlært som seiler er ikke utlært men ferdig. Hovmod står fort for fall.

Seiling er miljøvennlig

Vår velferd har nærmest økt dramatisk de siste 50 år. Arbeidstid er blitt kraftig redusert, ferien er utvidet. Bilen er blitt allemannseie. Reiser til eksotiske plasser er et ”must” for mange. Husene er blitt mye større. Fotball spilles hele året på kunstgressbaner. Energiforbruket har gått til himmels. Mange har fått svære motorbåter som sluker like mye drivstoff i timen som blir bruk av en egypter i løpet av et år.

Moderne seilsport bruker også drivstoff, men i en helt annen skala. Det er fullt mulig å feriere langs den vakre norskekysten i 2-3 uker i en moderne seilbåt og ikke bruke mer enn 50-60 liter drivstoff, det samme som en større motorbåt brenner opp på en time eller to. Og naturperler langs kysten har vi fortsatt mange av.

Seilsport er en relativt miljøvennlig idrett, spesielt jolleseiling. Banen er ferdiglagt fra naturens side. Vinden gir fremdrift, seiljollene vi bruker til konkurranse er relativt enkle og billige å lage og har lang varighet. Ser vi på det totale miljøregnskap kommer vi godt ut og kan antageligvis konkurrere med de minst forurensende aktiviteter bortsett fra turgåing.

De la grunnlaget

Stifterne av Ran for 115 år siden fant stor glede i seilsporten. De seilte oselverne på en fremragende måte. De hadde fokus på samvær og natur opplevelse, dro på tur til Våge, Anglevik, Geitanger osv. De var fremtidsorienterte og så tidlig behov for å ha et sted å reise til.

Allerede for 106 år side ble Ranheim bygget. Her kunne seilerne komme sammen. Litt senere fikk de kjøp eiendommen for kr. 500,- Våre forfedre manøvrerte klokt mht. forhandlinger med Bergen Kommune om eiendommer i Bergen, noe vi kan glede oss over i dag. Damsgårdsveien 101 er en trygg og god inntektskilde for laget. Rett etter krigen ble det satt i gang et svært byggeprosjekt i Angelviken og vi fikk det flotte nøstet med plass til mange båter og dans om lørdagen.

Det vi har gjort i de senere år bygger på de verdier som ble nedlagt for 100 år siden. De har inspirert til stor innsats. Om kort tid er det nye klubbhuset ferdig med moderne garderobeanlegg. Hjeltefjorden og Hauglandsosen er den samme som den alltid har vært, men sammen med klubbhuset, havnen, flotte oppstillingsplasser og seilmiljøet i Angelviken, fremstår vi som ett av de flotteste seilsportsanlegg i landet.

Utrolig innsats er nedlagt de siste 15 år i forbindelse med utbyggingen av anlegget av mange medlemmer og under kyndig ledelse av vår mangeårige leder og mest vinnende T&H seiler gjennom tidene, Rolf Hermansen.

Vi har ambisjoner om å fostre mange gode seilere i årene som kommer. Og vi skal arrangere mesterskap i Hjeltefjorden som vi skal være stolte av. Våre gjester skal også minnes disse arrangementer med glede og ønske om å komme tilbake.

Vi skal også ha fokus på samvær og kameratskap. Vi skal ta vare på hverandre samtidig som vi inviterer nye til vår seilsport. Barn og ungdom i Fjell kommune skal få ta del i våre gleder.

Og ved stiftelsesdagen, 13. Mars, om ti, tjue og førti år skal vi oppsummere og konkludere med at vi lykkes. Det blir god historie!

Her kan du lese Jan Henrik Nordeides tilbakeblikk på RANs gullalder!




Get Adobe Reader Read file
 

VestNytt om Ran sitt 115-årsjubileum






Utskriftsvennlig versjon


RAN Seilforening, Anglavikvegen 115, 5354 Straume – Org.Nr. 983 884 490 – Kontonr. 9521.66.10068 – post@ranseil.no